"Mannen som elsket Yngve" - Filmanmeldelse

Den 13. mars var klassen på kino i Sandvika for å se ”Mannen som Elsket Yngve", en filmatisering av Tore Renbergs roman med samme navn. Filmen er regissert av Stian Kristiansen, som vokste opp i Stavanger hvor også filmen tar sted. I Historien blir vi tatt tilbake til november 1989, hvor muren i Berlin falt, og kommunismen brøt sammen i Europa.

Vi blir kjent med Jarle Klepp spilt av Rolf K. Larsen, som hovedrollen i filmen. Jarle er en eldre tenåring som strever med sin egen tilværelse. Fortelling begynner med at han forteller om hvordan han "trenger et liv”. Likevel finner han seg godt til rette med Helge, som er en sterkt politiskengasjert type med interesse for sosialdemokratiet og rock musikk. Sammen stifter de et band og får med seg den deiligste jenta i verden, Katrine, spilt av Ida Elise Broch. Alt ser ut til å gå bra for Jarle, helt inntil det kommer en ny gutt til klassen. Den nye karen, Yngve, snur verden opp ned for stakkars Jarle.

Filmen er både humoristisk og samfunns orientert. Den gir et godt bilde av hvordan ungdomssituasjonen i Norge på 80-90-tallet var. Det var sterke meninger blant folk, og engasjerte ungdommer med ”buttons” var å se over alt. Nedrivningen av Berlin muren går som en rød tråd gjennom hele filmen. Selve muren kan gi et bilde av kommunikasjonsproblemer mellom mennesker i verden på denne tiden. Nedrivningen av noe som har stått så lenge symboliserer at menneskene forkaster det gamle systemet, det er på tide ”å komme ut av skapet”. Å være homofil på 80-tallet var så visst ingen lett sak. Dette virker som et problem for Jarle, som sliter med å finne seg selv.

Filmen er godt laget, den er jevnt over bra, så man ønsker å se mer hele tida, og skuffelse nådde meg da teppet ble trukket for. Dessuten får man medfølelse og sympati for personene i filmen, og det er lett å kjenne seg igjen i noen av rollene. Regissøren har brukt relativt nye, ferske skuespillere, men det gjør godt å se nye ansikter som spiller rollene sine så godt som Larsen og Broch. De gjør filmen mer levende og realistisk. Filmen er også åpen mot slutten som gir seerne muligheten til selv å tenke ut hvordan det hender siden. I helhet, en godt gjennomført film som gjør det mulig å være stolt av norsk filmproduksjon.