Personlig Computer - For hvor lenge?

PC-bruk i skolen har blitt et mer aktuelt tema, både lokalt i nærmiljøer, og nasjonalt på landsbasis. På Sandvika Videregående skole i Bærum, besetter hver og en av elevene sin egen bærbare datamaskin, som brukes til skolearbeid, og erstatter bruker av bøker til en viss grad. De åpner dører til uendelige muligheter. Kilder blir raskere tilgjengelige, skriving skjer fortere og mer effektivt, og maskinene er på mange måter en liten frelse for dem med skrivevansker som meg selv. På mange måter har teknologien gjort livet lettere for oss, igjen.

Men det er likevel mange som ikke er enige i bruken av PC-er i norske skoler. Ressursen er dyr og missbrukes for mye. Elever blir distrahert og ”fristet” til å drive med helt andre ting enn hva de egentlig er satt til å utføre. Facebook, spill, filmer, internettartikler, og mye mer opptar tiden til studentene i en mye større grad en før, og mange har begynt å se på dette som et voksende problem. At noen tjuvtitter innpå noe annet enn skolerelatert materiale et par ganger i uka, skader ingen, men når spill og annet tas opp hvert tiende minutt, er det kanskje grunn til å engste seg.

Datasoftwareselskapet NovA, lanserte programmet LanSchool som en løsning på problemet. Dette er et overstyringsprogram som gjør det mulig for lærerne å følge med på og kontrollere hva som befinner seg på skjermen til ungene. De sier det er for vårt eget beste. For å hindre fristelsen i å ta over. Mange studenter reagerer kraftig mot et slikt tiltak. Det strider i mot personvern, og overvåkning begrenser ytringsfriheten. Dessuten argumenterer mange skoleelever det med at de selv har ansvaret for egen læring, og at programmet kan missbrukes. De aller fleste lærere er vel ærlige, gode mennesker, helt sikker i 99 % av alle tilfeller, men hva skjer når den ene av de hundre kommer frem. Hvorfor skal elevene gå med på å la seg overvåke, begrunnet med at lærerne ikke kan stole på elevene. Hvilken grunn gir det elevene til å stole på de voksne, som først og fremst er på skolen for å trygge og fremme vår fremtid. Men på en annen side, hvorfor skal lærerne gidde å gi oss tilbud vi missbruker, eller ikke utnytter i det hele tatt.

Uansett, så tilsier norsk lov at slik overvåkningen er lovlig. Dessuten bruker den norske staten rundt 100.000 kroner per elev i året, noe som gjør den norske skolen til blant de dyreste i verden, men som likevel er blant de dårligste. Det skal da være riktig at ressursene staten bruker på å utdanne oss blir brukt på en ordentlig måte, og ikke sløst bort. Jeg tror innføring av programmet vil føre til et større gap mellom lærer og elev. Vi går mot en form for ”politiskole”. Men likevel, er det hva som skal til for å få norske elever rake i ryggen, da fortjener vi heller kanskje ikke bedre.

Bloggers blogg!

(Gjør oppmerksom på at de omtalte sidene kan ha blitt redigert og oppdatert i ettertid av denne artikkelen).

Dagens teknologi gir oss et hav av uendelige muligheter. Kommunikasjon er en viktig tjeneste vi benytter oss mer av ved siden av internettet, og det fortsetter å vokse, både på godt og vondt. Blogging er en slik måte for kommunikasjon. I dag skal vi se nærmere på tre andre blogger, en av en svenske som skriver om sitt liv i Norge, en moteside, og kjendisen Petter Solbergs blogg.

Det første som slo meg da jeg åpnet den svenske siden var tittelen, ”Ja vi elsker…” Jeg fikk en ironisk fornemmelse av at dette ville bli en noe humoristisk, underholdnings blogg jeg snart ville være ferdig med og glemme. Der tok jeg feil. Selve bloggen var noe primitiv og enkel. Den var stort sett farget blå med lyst tekstområde, men på en annen side gjorde simpelheten det enklere å lese. Lange internettartikler blir ofte tunge og kjedelig. Svensken Niklas Claesson bruker et moderne og objektivt språk hvor han drøfter livet i Norge fra en utlendings perspektiv. Selv om den er skrevet på svensk, er det lett å skjønne poengene og tankene bak innleggene hans. Ekstra morsomt var det å se at han hadde brukt et bilde fra skolen min, gamle BI – nå Sandvika VGS, med binders i fronten, til artikkelen ”Mythbusters Norway: Binders er en norsk oppfinnelse”.

Det ble en klar overgang til noe helt annet da jeg ankom Oslostil, en moteside av fem norske fotografer, webdesignere, og ledere. Det var helt klart for meg at denne siden har fått et lite profesjonelt ”push up”. Selve siden var enkelt innredet, klassisk stil, verken for overflødig, eller kjedelig. Overskriftene var fengende og ga lyst til å undersøke mer. Siden inneholdt lite tekst i motsetning til "Ja vi elsker…", men der i mot mye bilder. Selv har jeg aldri interessert meg noe særlig for mote, men denne siden gjorde noe av temaet enkelt, redelig og litt morsomt. Bildene viser helt vanlige personer som deg og meg, og ikke halvveis utsultede barbiedukker som spretter over en rampe, med ansiktet fylt av maling. Ellers var siden enkel og ryddig å bla seg igjennom.

Den siste siden jeg skulle innom for dagen var rallybilsjåfør Petter Solbergs VG-blogg. Det første som slo meg var at enten har han kjørt et "ferdig design", eller så har noen ordentlig profesjonelle webdesignere hatt en liten finger på verket her. Mye kan sies som kjendissider og blogger, om de virkelig er skrevet av personen de omhandler? Jeg har ingen rett til å utale meg, for jeg har ingen bevis på at noen skriver for Solberg, men jeg ville ikke blitt overasket om det var noen som gjorde det. Uansett, så imponerte ikke siden meg noe veldig. Til fordel for at han hadde et stilig og levende design, med bilder, lenker og tekst, ble jeg til dels skuffet. Siden virket mer rotete, og jeg hadde problemer i starten med å finne fram, og endte opp på noen helt andre blogger en Solbergs. Til sammenligning med de andre to var dette et minus. Jeg mener blogger skal være enkle, hvis ikke mister leseren interessen om den blir for lang og klumsete. Men likevel kult og interessant for dem som har tid og lyst til å sette seg inn i bloggen hans.

Jeg tror Oslostil var bloggen jeg likte best. Den var enkel, ren, men likevel stilfull, noe som sikkert ikke var tilfeldig. Den hadde et preg av profesjonalisme, men overdrev heller ikke. Siden var kort sagt rettfrem, kortfattet og med et konkret budskap. Mye av det samme gjelder den svenske bloggen, men den inneholdt mer tekst og man blir da også tvunget til å sette seg mer ned og lese ordentlig. Solbergs blir noe mer vaklende, men det tror jeg ikke er helt unormalt for slike kjendissider. Selv har jeg alltid blitt fortalt at man skal ikke la seg påvirke så mye av slik kritikk fra andre. Jeg anbefaler derfor alle å besøke de tre bloggene og ta en titt selv. Lykke til!